Derfor elsker vi kunsten i Beta VII

Si ifra, da! Hvis noe er galt. Kodak, Livni og Jor gjør det med denne statuen.

7. Sinnataggen

Det er ingen som elsker når barn er sinte, akkurat. Likevel smiler vi når vi ser Sinnataggen. Hvorfor det, egentlig? Er det sånn at den kraften som ligger i å være sint faktisk er noe vi vil at unger skal ha? Selv om det er litt plagsomt? Sinnataggen er i alle fall den vi er mest glad i av alle skulpturene i merkelige Vigelandsparken.

Den sør-afrikanske antiapartheidhelten Nelson Mandela hilste på Sinnataggen en gang han besøkte Norge. Da sa han til en norsk avis: «Jeg føler meg nært knyttet til denne unge gutten. Han er et symbol på motstandskampen. Du kan se det er mye motstand i ham – noe som er veldig viktig for ham.» Det er billedhoggeren Gustav Vigeland fra Norge som har laget Sinnataggen.

 

Advertisements

Derfor elsker vi kunsten i Beta VI

Et av verdens aller største kunstikoner har også fått plass i Beta.

6. Skrik

Skrik er en av verdens skatter. Det er som Edvard Munch har forsøkt å male hvordan angst eller fortvilelse ser ut som et menneske. Fram til da hadde det ikke vært så vanlig å male følelser, man malte kanskje heller konkrete situasjoner som skapte følelser. I dagboka si skrev Munch om hvordan bildet ble til: «Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen.» Bildet er blitt et ikon. Og kunstmaleren Edvard Munch kom fra Norge.

 

Derfor elsker vi kunsten i Beta V

Er det ikke deilig med et bilde fullt av glede? Takk, Peder Severin Krøyer!

5. Hip hip hurra! Kunstnerfest på Skagen

Det er faktisk litt morsomt at Danmarks mest kjente maleri heter Hip hip hurra, mens Norges mest kjente heter Skrik. Noen mener det sier noe om mentaliteten til de to nasjonene. Kanskje det er mer hurra i Danmark og mer skrik i Norge? Det viktigste er at Hip hip hurra er et deilig bilde, med varmt sommerlys som drysser ned over glade mennesker. Bildet er malt av Peder Severin Krøyer, en av Danmarks mest berømte kunstmalere gjennom alle tider. Krøyer hatet å arbeide om kvelden. Han mente at om kvelden skulle alle heller være sammen, med mat, vin og glede. Krøyer solgte bildet til en av Sveriges rikeste menn, for hele 5000 kroner. Det var i 1888, i dagens verdi ville det vært mer enn 300.000 kroner. (Så da skjønner vi jo at han ikke trengte å jobbe om kvelden.)

Noen sier at vakre bilder ikke er så viktige, men det er vi ikke enige i. Vi har i alle fall lyst til å sitte ved et sånt bord.

 

 

Derfor elsker vi kunsten i Beta IV

Endelig! Turen har kommet til vår alles Pippi Langstrømpe og fine Astrid Lindgren.

4. Pippi

Fryden over å lese bøkene om Pippi varer ennå. Fryden over spørsmålene hun stiller, at hun setter selvfølgeligheter på hodet, at hun går baklengs, at hun finner på nye ord. Fryden over å ta rotta på reglene – og på regelrytterne. At hun er smart. At hun er snill. At hun er sterk. Alle vil være som Pippi. Vi vil være som Pippi. Det ble laget både filmer og plate om henne, og en av Kodaks skatter, som han har funnet i ruinene, er en gammel vinylplate med Pippi på coveret.

Fortellingen om Pippi handler faktisk ganske mye om det kompliserte livet, selv om den er full av mot og glede og humor. Og så er det jo den fantastiske forfatteren Astrid Lindgren fra Sverige som har skapt henne.

En barndom utan böcker, det vore ingen barndom. Det vore att vara utestängd från det förtrollade landet, där man kan hämta den sällsammaste av all glädje.

 

Derfor elsker vi kunsten i Beta III

Filmskaper Lars von Trier fra Danmark gjør jo litt som han vil.

3. Dancer in the Dark

Vi må jo si noe om filmen også, da, som sangen I’ve seen it all er hentet fra. Dancer in the Dark er en mørk og vond og underlig og rørende film. Kort fortalt handler den om en mor som har en blind sønn. Og så jobber hun for livet for å tjene penger til en operasjon for sønnen. Men pengene hennes blir stjålet. I filmen synger hovedpersonen hver gang vi skal skjønne at hun føler noe.

Vi synes filmskaper Lars von Trier er ganske smart. Det morsomme og selvfølgelig litt provoserende med von Trier er at han ofte gjør nøyaktig det motsatte av det folk forventer av ham. For eksempel: Da produsentene på en film han laget, ba ham gjøre filmen litt kortere, laget han den i stedet fem minutter lengre. Men det er jo ikke sikkert det hadde vært så morsomt om det var oss det gikk ut over. Det er Lars von Trier som har laget Dancer in the Dark.

Derfor elsker vi kunsten i Beta II

I går skrev vi om finske Sibelius. I dag er det islandske Björk.

2. I’ve seen it all

Det er den fabelaktige – altså FABEL-aktige – stemmen til Björk Kodak og Varn hører på den gamle mobiltelefonen de får liv i, som Kodak finner i ruinene. (Ruinene ligger jo igjen etter vår tid, den tiden som Skandia kaller informasjonstyranniet …) Thom Yorke synger også på sangen, bare så det er nevnt.

Björk har skrevet på sin facebookside: There are certain emotions in your body that not even your best friend can sympathize with, but you will find the right film or the right book, and it will understand you. Björk er ikke bare musiker, hun er også poet. Det forstår vi når vi leser tekstene hun skriver. Sangen Kodak og Varn hører, I’ve seen it all, er hentet fra filmen Dancer in the Dark, der Björk laget musikken, spilte hovedrollen og sang. Björk en verdensstjerne – og hun kommer fra Island.

I’ve seen it all, I have seen the trees,
I’ve seen the willow leaves dancing in the breeze
I’ve seen a man killed by his best friend,
And lives that were over before they were spent.
I’ve seen what I was – I know what I’ll be
I’ve seen it all – there is no more to see!

 

 

Derfor elsker vi kunsten i Beta

Vi har lyst til å fortelle litt om kunsten i Beta. Først ut er denne vakre musikken.

1. Valse triste

Tenk å kunne skrive sånn at den som lytter blir glad og trist samtidig. Det er den klassiske komponisten Jean Sibelius fra Finland som har skrevet denne triste og helt nydelige valsen. Og mye av musikken hans er nettopp sånn, litt dyster og tung og veldig uttrykksfull. Sibelius har også laget Finlandia, en av de viktigste komposisjonene Finland har. Finlandia forteller en historie om både å kjempe og å være stille. Musikkstykket ble sett på som en protest mot at nabolandet Russland forsøkte å blande seg inn i Finlands politikk og innføre sensur.

Bueskudd i radiostudio

I dag, tirsdag 8. april, var Amund gjest i studio hos Radio Sør i Kristiansand.

bues

Intervjuet starter med et tekstudrag fra første kapittel av boka, som du også kan lese i denne ebok-versjonen av de første 30 sidene. Her kan du høre hele intervjuet på Soundcloud:

Radiovert Helge Martin hadde satt av et helt kvarter, så vi fikk snakket oss skikkelig varme om Flukten og tematikken i boka. På oppfordring gikk det også av et bueskudd i studio, skjønt uten «skarp ammunisjon».

Fungerer ikke linken over, kan du se saken på Radio Sørs nettsider her:

(Du må veldig gjerne dele denne bloggposten eller linken, det setter vi veldig stor pris på)

 

Slik bygde vi Skandia som scene

Hvis internett er nede en hel kveld i 2014, river vi oss i håret. I Skandia, derimot, har de ikke hatt internett på seksti år.

Vi tenkte vi skulle skrive litt om bakgrunnen for Beta-serien for alle som er interessert, og vi begynner med det kulturgeografiske. For at det skal være enklere å se for seg hva Skandia faktisk er, har vi laget et kart:

(bloggposten fortsetter under bildet)

skandia

Scenografi
Da vi skulle skape en framtidsvisjon av Norden, valgte vi å la våre kjente og kjære land havne under støvlene på et totalitært regime.
Militærpolitiet er vårt Stasi – eller et slags patruljerende KGB – iskalde offiserer i stålgrå uniformer og med rød beret.
Vi ønsket kun å antyde at katastrofer har inntruffet, kriger har oppstått og at kaoset ble utnyttet av militære grupper som tvang fram et maktskifte. I kjølvannet av dette: Befolkningen er desimert, noe som betyr å redusere kraftig, flytte en desimal. Så vi flyttet en desimal.

Skandia, det vil si alle nordiske land under én paraply, består i år 60 (ny tidsregning) kun av 2,5 millioner. Det er offisielle tall. På KEF Reykjavik (det gamle Island) og FAE Vágar (Færøyene) vet imidlertid ingen helt hvor mange som befinner seg. Befolkningen bor nå i stasjoner, hovedstedene har vi gitt navn etter dagens hovedflyplasser i Norden. Det er kanskje flyplasser og havner som bevoktes best under en ødeleggende storkrig, så vi tenkte at de nye fortene har oppstått slik.

Slik rigget vi scenen på velkjent vis for en framtidsfortelling. Du har sett det på film tusen ganger. Originaliteten ligger aldri i sjangeren, uansett. Hvis du vil skape en ny sjanger, er du omtrent 2400 år for seint ute, mener story-guru Robert McKee. Det viktige er kontrakten med leseren, at du innfrir på sjanger, og hvis begge er enige: Let’s go. Og da er det gassen i bånn for vår del, vi tenkte at skal vi ha med oss adrenalinsøkende tenåringer i alle aldre gjennom denne «filmen», får vi kutte litt ned på de mest langdryge «Mitt Afrika»-scenene. (Men det er en god film, altså).

Trenger vi murene?
Har det vært atomkrig? Nei, altså, vi ville ikke være overtydelige på om det har vært atomkrig eller ikke. Kanskje er strålingen reell de første årene i Skandia. Kanskje ikke. Vi har ikke tenkt å fortelle det. Det er nok her vi ønsker å fravike sjangeren, skape den første vridningen vekk fra det klassiske scenariet om «tiden etter atomkrigen». Et scenario som tross alt begynner å bli en smule oppbrukt.

Vi tenkte da heller at vi ville skrive om militær propaganda og historerevisjonisme. Forvrengning av fortid og hvordan det påvirker nåtid. Makthaverne, ikke ulikt sine levende kolleger i Nord-Korea, har skrevet om historien så den kler Skandia og skandistenes formål. Ikke ulikt det vi kan se skje med skolebøkene i stater som ligger i konflikt med hverandre om rettigheten til landområder. Midtøsten-konflikten er mest nærliggende å ty til, men også Sri Lanka, Tsjetsjenia og Kashmir tilbyr lignende hodebry for lærekreftene. Vi ser det også på Krim og i Ukraina, der det er nærmest komplett umulig å avgjøre hvor det gamle Rus slutter og det moderne Ukraina med europeisk tilknytning skal få begynne.

Så altså: Hvis atomkrig  eller i det minste strålefaren er vekk. Da er murene ikke der for å forhindre befolkningen å pådra seg strålingsskader. Det er nemlig noe, rent sosiologisk, langt verre som har inntruffet.

Hele den gamle sivilisasjonen er nemlig knust. Pulverisert. Hver eneste by i Norden er ødelagt. Stein for stein. Slik reformatorene ødela norønne bloteplasser. Slik vi i Norge har overtatt samenes land. Som keiser Markus Aurelius gjorde med Jerusalem i år 37. De brakk opp tempelmurene til ikke en eneste stein var tilbake.  Slik mengdevis av kjente byer gjennom årtusener er høvlet til jorda og gjenoppstått.

Ikonoklasme
Når en sivilisasjon overtar en annen og legger den under seg, har det historisk sett skjedd det samme hver gang. De maktsyke, gamle grekerne kastet i sin tid ut etruskernes bilder og gudedyrkelse. Når romerne overtok grekernes landområder, fjernet de i sin tur statuer av greske guder, plyndret greske templer og innsatte sine egne. De fikk billedhoggere til å lage nye statuer av krigsguden Mars, og kvittet seg med Pallas Athene. Ikonoklasme som begrep stammer fra ikon-forbudet under det bysantinske riket, på 700-tallet e.Kr, da keiser Leo III totalforbød dyrkelsen av ikoner.

Dette har gjentatt seg til det kjedsommelige, det er ikke engang et grep. Dette ligger i de nedrigste delene av mennesket og i vår hang til å bestemme. Vi opplever en ikonoklasme selv, i vårt samfunn. Og det rammer religionen. Nå er det forbudt med De ti bud i klasserommene. Muslimene har ikke lov til å kalle inn til bønn i vårt land, så vi tillater ikke bygging av minareter. Sveits, for eksempel, har et lovforbud mot det. Vi holder på, vi også.

Alt er vekk
Men så til Skandia, for hva om all nordisk kunst, litteratur og musikk var vekk? Hva om hele verden utenfor ikke fantes? Verdenshistorien forvrengt? Ville tenåringer fortsatt være tenåringer? Hva om internett var vekk, stengt av, sensurert, slik det er i flere land i verden i dag, blant annet i Nord-Korea og delvis i Kina, slik at muligheten til å orientere seg forsvinner? Vi har ikke lest alt for mange framtidsvisjoner fra våre egne land. Og de vi har lest, ligger for langt unna vår tid. Vi hadde lyst til å skape en bro mellom dagens syn på hva som konstituerer et helt menneske, derfor albuet vi oss forsiktig gjennom krigssonene, bare noen ganske tiår fram.

I Skandia har de altså ikke hatt internett på 60 år. Kun statuer av Første frie leder er lov. Kun lederens taler er lov å trykke.

Og dette er de stolte av. For maken til rør og opptøyer etter at internett, epost, twitter, facebook og hele greia rundt denne alfakrøllen kom på banen, hadde man aldri sett: Anarki, frie ytringer over en lav sko, religiøs hets. Nei, i stedet er det nettverket Sys som overvåker alt. Sys har sensorer i alle klasserom. Sys er koblet til alle, og alle er koblet til Sys.

Men det skal vi skrive mer om snart, om alfakrøllen og om nettet og om frie ytringer. Om alfaen som skaper krøll i Beta.

 

Til slutt, litt om hvordan vi fant Første frie leder:augustus
Den romerske keiserkulten begynte med keiser Augustus, adoptivsønn av Julius Caeasar. Da Caesar døde i år 44. f. Kr, kalte Augustus seg selv for «den guddommelige sønnen», og innførte triumviratet, et rent militærdiktatur, som forenklet sagt erstattet republikken som styreform. Augustus gjordealtså seg selv til enehersker. Gjennom årtiene utviklet dette seg til å bli en lovpålagt og offisiell dyrkelse av det romerske imperiets øverste leder, og statuer av keiseren ble oppført i hver by.

Dette skapte inspirasjonen til å meisle ut Skandias tyrann og diktator – Første frie leder – og oppføringen av statuene av henne i hver stasjon i Skandia.


Bare slått av Jo Nesbø

Flukten har solgt bra hos bokhandlene i Kristiansand. Kun slått av Jo Nesbøs «Sønnen» i mars!

kodak

Det forteller butikksjef Maren i Ark Markens, og viser oss lista over fullprisbøker hun har solgt. Salgstall kan vi ikke gå ut med, det er ikke vanlig hos forlagene heller. Men vi kan røpe trenden. Hos Berge Libris i Kristiansand har salget gått enda bedre. Men fortsatt minus Nesbø, selvsagt. Så henger da også boka hans som et veggteppe i alle vinduer. Det gleder vi oss til å se Flukten gjøre. Kanskje noen vil knytte et Flukten-teppe? PS: Spøk.

En kamerat av oss så boka stå til pryd og salg på OSL Gardermoen (som jo er hovedstaden i Vestregionen i Skandia), og han spurte like godt om de hadde solgt mye av den. «Ja, det har vi,» var det oppløftende svaret.

Vi får høre lignende historier fra ulike kanter av landet. Men det er fortsatt flere bokhandler som ikke har tatt inn boka, så du må gjerne mase, hvis du vil gjøre oss en tjeneste! Vi er jo bare oss, og ikke er vi like kjekke som Jo, heller. Men det er fryktelig gøy at folk vil lese boka vår!

Det er litt barnslig, kanskje, å krye seg sånn. Men vi synes jo det er fryktelig stas. Og vi har ikke skrevet den for å gjemme den vekk, men tror det både er en underholdende story og at noen viktige spørsmål tas opp mellom linjene. Dessuten er det jo bare begynnelsen. Du vil få flere svar i bok nummer to.

I Skandia handler kulturen utelukkende om Første frie leder og hennes framtoning og meninger. Hva gjør det med et helt folk? Hva er mennesket uten musikk, litteratur, kunst og frihet til å si hva du ønsker og mener? Er det dette som skiller oss fra å leve som dyr?

Nå håper vi jo bare at du forstår at hansken er kastet, Jo! 🙂

flukt2Maren hos Ark i Markens har selv lest Flukten,
og kan fortelle deg mer om den, hvis du er innom!