Slik bygde vi Skandia som scene

Hvis internett er nede en hel kveld i 2014, river vi oss i håret. I Skandia, derimot, har de ikke hatt internett på seksti år.

Vi tenkte vi skulle skrive litt om bakgrunnen for Beta-serien for alle som er interessert, og vi begynner med det kulturgeografiske. For at det skal være enklere å se for seg hva Skandia faktisk er, har vi laget et kart:

(bloggposten fortsetter under bildet)

skandia

Scenografi
Da vi skulle skape en framtidsvisjon av Norden, valgte vi å la våre kjente og kjære land havne under støvlene på et totalitært regime.
Militærpolitiet er vårt Stasi – eller et slags patruljerende KGB – iskalde offiserer i stålgrå uniformer og med rød beret.
Vi ønsket kun å antyde at katastrofer har inntruffet, kriger har oppstått og at kaoset ble utnyttet av militære grupper som tvang fram et maktskifte. I kjølvannet av dette: Befolkningen er desimert, noe som betyr å redusere kraftig, flytte en desimal. Så vi flyttet en desimal.

Skandia, det vil si alle nordiske land under én paraply, består i år 60 (ny tidsregning) kun av 2,5 millioner. Det er offisielle tall. På KEF Reykjavik (det gamle Island) og FAE Vágar (Færøyene) vet imidlertid ingen helt hvor mange som befinner seg. Befolkningen bor nå i stasjoner, hovedstedene har vi gitt navn etter dagens hovedflyplasser i Norden. Det er kanskje flyplasser og havner som bevoktes best under en ødeleggende storkrig, så vi tenkte at de nye fortene har oppstått slik.

Slik rigget vi scenen på velkjent vis for en framtidsfortelling. Du har sett det på film tusen ganger. Originaliteten ligger aldri i sjangeren, uansett. Hvis du vil skape en ny sjanger, er du omtrent 2400 år for seint ute, mener story-guru Robert McKee. Det viktige er kontrakten med leseren, at du innfrir på sjanger, og hvis begge er enige: Let’s go. Og da er det gassen i bånn for vår del, vi tenkte at skal vi ha med oss adrenalinsøkende tenåringer i alle aldre gjennom denne «filmen», får vi kutte litt ned på de mest langdryge «Mitt Afrika»-scenene. (Men det er en god film, altså).

Trenger vi murene?
Har det vært atomkrig? Nei, altså, vi ville ikke være overtydelige på om det har vært atomkrig eller ikke. Kanskje er strålingen reell de første årene i Skandia. Kanskje ikke. Vi har ikke tenkt å fortelle det. Det er nok her vi ønsker å fravike sjangeren, skape den første vridningen vekk fra det klassiske scenariet om «tiden etter atomkrigen». Et scenario som tross alt begynner å bli en smule oppbrukt.

Vi tenkte da heller at vi ville skrive om militær propaganda og historerevisjonisme. Forvrengning av fortid og hvordan det påvirker nåtid. Makthaverne, ikke ulikt sine levende kolleger i Nord-Korea, har skrevet om historien så den kler Skandia og skandistenes formål. Ikke ulikt det vi kan se skje med skolebøkene i stater som ligger i konflikt med hverandre om rettigheten til landområder. Midtøsten-konflikten er mest nærliggende å ty til, men også Sri Lanka, Tsjetsjenia og Kashmir tilbyr lignende hodebry for lærekreftene. Vi ser det også på Krim og i Ukraina, der det er nærmest komplett umulig å avgjøre hvor det gamle Rus slutter og det moderne Ukraina med europeisk tilknytning skal få begynne.

Så altså: Hvis atomkrig  eller i det minste strålefaren er vekk. Da er murene ikke der for å forhindre befolkningen å pådra seg strålingsskader. Det er nemlig noe, rent sosiologisk, langt verre som har inntruffet.

Hele den gamle sivilisasjonen er nemlig knust. Pulverisert. Hver eneste by i Norden er ødelagt. Stein for stein. Slik reformatorene ødela norønne bloteplasser. Slik vi i Norge har overtatt samenes land. Som keiser Markus Aurelius gjorde med Jerusalem i år 37. De brakk opp tempelmurene til ikke en eneste stein var tilbake.  Slik mengdevis av kjente byer gjennom årtusener er høvlet til jorda og gjenoppstått.

Ikonoklasme
Når en sivilisasjon overtar en annen og legger den under seg, har det historisk sett skjedd det samme hver gang. De maktsyke, gamle grekerne kastet i sin tid ut etruskernes bilder og gudedyrkelse. Når romerne overtok grekernes landområder, fjernet de i sin tur statuer av greske guder, plyndret greske templer og innsatte sine egne. De fikk billedhoggere til å lage nye statuer av krigsguden Mars, og kvittet seg med Pallas Athene. Ikonoklasme som begrep stammer fra ikon-forbudet under det bysantinske riket, på 700-tallet e.Kr, da keiser Leo III totalforbød dyrkelsen av ikoner.

Dette har gjentatt seg til det kjedsommelige, det er ikke engang et grep. Dette ligger i de nedrigste delene av mennesket og i vår hang til å bestemme. Vi opplever en ikonoklasme selv, i vårt samfunn. Og det rammer religionen. Nå er det forbudt med De ti bud i klasserommene. Muslimene har ikke lov til å kalle inn til bønn i vårt land, så vi tillater ikke bygging av minareter. Sveits, for eksempel, har et lovforbud mot det. Vi holder på, vi også.

Alt er vekk
Men så til Skandia, for hva om all nordisk kunst, litteratur og musikk var vekk? Hva om hele verden utenfor ikke fantes? Verdenshistorien forvrengt? Ville tenåringer fortsatt være tenåringer? Hva om internett var vekk, stengt av, sensurert, slik det er i flere land i verden i dag, blant annet i Nord-Korea og delvis i Kina, slik at muligheten til å orientere seg forsvinner? Vi har ikke lest alt for mange framtidsvisjoner fra våre egne land. Og de vi har lest, ligger for langt unna vår tid. Vi hadde lyst til å skape en bro mellom dagens syn på hva som konstituerer et helt menneske, derfor albuet vi oss forsiktig gjennom krigssonene, bare noen ganske tiår fram.

I Skandia har de altså ikke hatt internett på 60 år. Kun statuer av Første frie leder er lov. Kun lederens taler er lov å trykke.

Og dette er de stolte av. For maken til rør og opptøyer etter at internett, epost, twitter, facebook og hele greia rundt denne alfakrøllen kom på banen, hadde man aldri sett: Anarki, frie ytringer over en lav sko, religiøs hets. Nei, i stedet er det nettverket Sys som overvåker alt. Sys har sensorer i alle klasserom. Sys er koblet til alle, og alle er koblet til Sys.

Men det skal vi skrive mer om snart, om alfakrøllen og om nettet og om frie ytringer. Om alfaen som skaper krøll i Beta.

 

Til slutt, litt om hvordan vi fant Første frie leder:augustus
Den romerske keiserkulten begynte med keiser Augustus, adoptivsønn av Julius Caeasar. Da Caesar døde i år 44. f. Kr, kalte Augustus seg selv for «den guddommelige sønnen», og innførte triumviratet, et rent militærdiktatur, som forenklet sagt erstattet republikken som styreform. Augustus gjordealtså seg selv til enehersker. Gjennom årtiene utviklet dette seg til å bli en lovpålagt og offisiell dyrkelse av det romerske imperiets øverste leder, og statuer av keiseren ble oppført i hver by.

Dette skapte inspirasjonen til å meisle ut Skandias tyrann og diktator – Første frie leder – og oppføringen av statuene av henne i hver stasjon i Skandia.


Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s